mercredi 25 août 2010

Det å skrive på fransøsisk

JB oversetter Flommen av Jonny Halberg, og JB er ment til å oversette ordet fyrstekake. Han er trøtt, han er lat, og leter etter et ferdigoversatt ord. Såklart finner han ikke. Men. Han finner en franskkurs. Dvs: skrevet på norsk. Og da er det tale om fyrstekaken. C'est fantastique! Og, ja, såklart, han vet hvilken tilsvarende franske kake det er. Ei norsk fyrtsekake er kusinen til den franske frangipane, nemlig.

Her smiler Solbjørg Fyrstekake av hele sitt makronhjerte:


Og her har vi en nokså lurvete Monique Frangipane:


Ser de begge to ikke fine ut?
Joda! De er litt forskjellige. Jeg sa jo heller ikke at de var søstre! Bare kusiner!

Men det er noe som irriter(t)e(r) JB veldig. Men veldig altså: rettskrivningsfeil på fransk. JB vet at det fransøsiske språket har en hel vanskelig hvis ikke original årtågraff (= orthographe = rettskrivning), men det finnes altså grenser for å skrive feil, og særdeles i en kurs. Her utdraget:


Ser dere det?
Ser dere ikke feilen?!?
Det står skrevet la fêve. Men det heter la fève. La fÈÈÈve, ikke la fÊÊÊve!
Med accent grave og ikke accent circonflexe.
Man sier:
une trêve = våpenhvile
un rêve = drøm

Men man sier:
une fève = +/- en bønne
une sève = sevje
une brève = noe kort (f. eks. en artikkel)
une grève = strejk
une grève d'élèves = elevestrejk
je lève = jeg heiser
je crève = jeg dauer
osv.

Hvorfor skrives rêve og trêve med accent circonflexe og ikke fève?
Når skjer det at ordene skrives med accents circonflexes?
Jo. Det er heeelt enkelt (eller: nesten).

Accent circonflexe brukes i 3 sammenhenger som alle har med lingvistikk å gjøre:
1) For å skille ut homografene, dvs. ord som skrives på samme måte, men som ikke har samme betydning:
jeune = ung —— men: jne = fast
sur = sur eller —— men: sûr = sikker
tache = flekk —— men: tâche = oppgave
osv.
Men. Fordi fransk er fransk og at det finnes alltid unntak på alle reglene, betyr voler både fly og stjele.

2a) For å understreke en synkope av S-en. Synkope er forsvinningen av en bokstave inne i ordet (en fenomen som er typisk for bl. de romanske språkene; hvor, i de germanske språkene, har "trenden" helt fra starten vært apokopen, hvor de siste bokstavene faller ut -- tenk bare for eksempel dansk og norsk: DA blive = NO bli; DA give = NO = gi, osv.).
For å vite det, man man bare tenke på engelsk som har beholdt S-ene:
FR mât = AN mast = NO = mast
FR prêtre = AN priest NO = prest
FR fête = AN feast NO = fest
FR hôtel = AN hostel = NO hotell
FR hôpital = AN hospital = NO sykehus
FR île = AN island = NO øy
FR pâte = AN +/- paste = NO deig
osv.
altså:
rêver (= å drømme) ble skrevet på gammelfransk = resver
2b) Fordi ordet stammer fra det frankiske språket som selv er et germansk språk, som nederlandsk stammer fra. Som dere kanskje vet, er det franske språket dannet av latinske ord, men også av frankiske ordene, fordi Frankene invaderede det som nå kalles for Frankrike (siden 2007 omdømt til: Sarkorike).
For eksempel:
trêve = våpenhvile < °treuwa = overenskomst (som på tysk Treue, eller på norsk tro < trofast)
hêtre = bøk < °haistr


3) For å understreke at man har en lang vokal, som er det "moderne" svaret på diftongene som vi hadde så mange av på gammelfransk. En diftong svarer omtrent til to vokaler som sies "samtidig", i én lyd, som på norsk øy, ei, au.
Hvis vi tar dû (fra devoir = 1) skylde (penger) 2) måtte/skulle), altså = skyldt, måttet, dû ble skrevet før d. Her har vi en diftong.
Det er nemlig slik at på gammelfransk ble alle bokstavene uttalt. ALLE. For å minne om disse bokstavene som ble dengang uttalt, f. eks. diftongene men også triftongene som vi også hadde, har rettskrvningen beholdt alle dem, som i dag ikke uttales mer.
Eksempel: eau = vann ble dengang uttalt E+A+U fordi det var en triftong.
Forstått??
Men.
Fordi fransk er fransk og at det finns unntak på alle reglene, ønsker JB å understeke dette:
Det har blitt innført noen accent circonflexe der hvor det ikke trenges noen.
Man skriver adverbet crûment = rått for å minne om at det ble skrevet cruement, men man skriver absolument og ikke absolûment = absolutt (før: absoluement), vraiment = virkelig (før: vraiement), poliment = høflig (før: poliement-. Men. MEN!!! Man skriver fremdeles gaiement = muntert/glad.


Hvis en del av undervisning i språkene (inkl. norsk for nordmenn og fransk for franskmenn) inkluderte lingvistikken, ville man gjøre mye minde feil i sitt eget språk, syns JB.


Vi tar avskjed fra hverandre, mine kjære småvenner, med musikk, som alltid på denne røkende og tatoverte bloggen. Og nå skal vi høre Le Téléphone av Nino Ferrer. Hvorfor det?
Fordi når Nino Ferrer synger, lager han antakelig uttalelsesfeil.
Hvis vi dekonstruerer setningen "Gaston, y a le téléphone qui sonne / mais y a jamais personne qui y répond" (= Gaston [et navn på en mann], det er telefonen som ringer / men det aldri noen for å ta den), hører vi at han spiller for rimens skyld med vokalen O + konsonanten N, som uttales enten [ɔn] når de har et E etterpå, eller [ɔ̃n] når de ikke har det. Nino Ferrer uttaller alle ordene [ɔ̃n]:
Han sier riktig nok Gaston [gastɔ̃n] og répond [ʀepɔ̃n] - men han sier ikke téléphone, altså [telefɔn], men [telefɔ̃n], og heller ikke personne, altså [peʀsɔne] men [peʀsɔ̃n], og heller ikke sonne, altså [sɔn] men [sɔ̃n].
Fortstått?
La oss heeelt enkelt høre på sangen:

Aucun commentaire: